Plakaten til årets sosiologifestival (Sosiologifestivalen, 2016).

Når det nå har gått to uker siden forrige blogginnlegg, er det fordi vi kommer rett fra en tid med feiring. En feiring av sosiologien i form av en festival: En hel dag dedikert til å ferie sosiologien og dens tidligere bragder, samt dens framtidige stjerneskudd. En hel dag dedikert til å høre forskere og undervisere dele sine erfaringer og synspunkter med hverandre og den yngre garde av studerende. En hel dag til å høre sosiologer med en fot inn i arbeidslivet fortelle om sin nye hverdag og forsikre kommende generasjoner om at det finnes håp også for dem. Og en hel dag til å høre på nye masterstudenter og hvilken innsats de har lagt ned for å flytte forskningsfronten nok en skritt framover. Men hva ER egentlig en sosiologifestival, og hva skal vi med den?

Jeg var ganske spent på forhånd, for jeg hadde jo ikke vært på veldig mange festivaler tidligere, og spesielt ikke en sosiologifestival (!). Ikke hadde jeg noen spesielle forventninger heller, da jeg egentlig ikke helt visste hva man gjorde på en sosiologifestival. Det ble likevel en veldig positiv opplevelse, for aldri i løpet av mine tre år på Dragvoll har jeg følt et slikt samhold med andre som jeg gjorde den dagen. I følge Aksel Tjora, festivalens grunnlegger og største ildsjel, så er sosiologifestivalen en tid hvor man legger alt annet ned og til siden, og konsentrerer seg om det som skjer akkurat her og : Det handler om å leve i nået, om å delta i det som skjer i øyeblikket, om å være i et med omgivelsene – Å føle på den brusingen og boblingen som kommer av å se sosiologi utspille seg rett foran ens øyne, i fellesskap med likesinnede sosiologer kan knyttes opp mot det som Emile Durkheim betegner som kollektive effervesens.

Klokken er kvart over 10 på morgenen, og lokalet fylles sakte men sikkert opp. På scenen står Aksel Tjora og holder et innlegg hvor han åpner festivalen og ønsker alle sammen hjertelig velkommen. På pianoet sitter Joachim Isaksen og spiller rolige, rullende akkorder i bakgrunnen. Det er en avslappet stemning i rommet helt på morgenen. Aksel legger til at det er viktig å gjøre det man er god til, men også minst like viktig å gjøre det man ikke er god til. Like etterpå begynner han å synge, om noe vel lyst. Men han treffer høvelig bra på de ulike tonene han må treffe. Dette fortsetter en stund.

I det øyeblikket han er ferdig, skifter pianisten melodi og begynner å spille Clocks av Coldplay. Aksel synger også til denne. Han har endret teksten til å minne litt om enkelte sosiologiske temaer, og “name-dropper” også Durkheim midt i en linje. Han synger litt vel lyst for sitt register, og må gjenta første vers idet han går over sin høyeste tone, også for å forsikre seg om at folk får med seg teksten. Musikken samler oss til et publikum – Det faglige fellesskapet som ellers opptar livene våre skinner igjennom, også i en tilsynelatende ordinær popsang. Det faglige fellesskapet tar form, og vi kjenner alle på det å være samlet og sammen i én enhet: Det som Edith Turner betegner som communitas, et fellesskap bygd på opplevelsen av at vår sosiologiske bakgrunn, interesse og lidenskap nå forener oss og tilskrives en felles mening.

I det han er ferdig å synge, fortsetter pianisten å spille. Aksel løper over til trommesettet som står på høyre ende av scenen, med store gestikulerende steg, og setter seg ned for å spille. Han bryter ut i en trommesolo, før han plukker opp og følger takten til pianisten. De rolige, rullende akkordene som Joachim Isaksen spiller i et forsøk på å gjenskape Clocks, blir fort forandret til en rask, jagende opptreden som hisser stemningen i rommet opp. Plutselig er det over, og vi kan ta fatt på dagens program.

En av postene på programmet er et panel med sosiologer ute i arbeidslivet, som skal fortelle hvordan de bruker sosiologien i sin hverdag, og til å utføre sine arbeidsoppgaver på en daglig basis. En av dem nevner en brukerundersøkelse, og en annen synes det er vanskelig å beskrive hvordan man bruker en sosiologiutdanning rent praktisk. Noen påpeker at man ikke blir eksplisitt bedt om å bruke det, men at man kan selv dra det inn og bruke det til å kaste lys over noe andre ikke har tenkt på.

De får et spørsmål om hva de savnet i og etter studiene da de selv var ferdig med utdannelsen – Noen av svarene som kommer fram er: “Viten om hva du kan bruke den kompetansen du får på arbeidsmarkedet”, “Praksisperioder”, “Lengre tid til prosjekter”. Det går igjen at vi har mye kunnskap og erfaringer, som enten ikke kommer frem eller blir løftet fram av arbeidsgiver, og at vi selv har et ansvar for å finne ut av hva vi egentlig kan og løfte fram dette i møte med arbeidsgiver. Omsider er spørsmålsrunden ferdig, og ordstyrer takker panelet for at de stilte opp. Jeg sitter igjen med mye informasjon som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med, og (overraskende nok) en stolthetsfølelse av å være en framtidig sosiolog. Det styrker min faglige selvtillit, og finner trøst i at det også finnes håp for meg, et sted mot slutten av studieløpet.

Dagen forløper deretter som den må: Det blir bokpresentasjoner med tilhørende spørsmålsrunder, paneldebatt om sosiologiens “wake-up-call” og et panel fylt med “sosiologisk ferskvare”, eller noen av dem som hadde levert master nå i vår. Men en post som festet seg hos meg var den store quizen, hvor jeg også havnet på samme gruppe som en god og velkjent foreleser fra instituttet. Man kan godt si jeg ble litt “star-struck” da jeg havnet på samme lag som henne.

Når man studerer på bachelornivå blir en fort vant til å betrakte en foreleser som noe ”fjernt”, en person plassert helt nederst i et stort auditorium som underviser i et tema de fortrinnsvis kan mer om enn deg – og en blir vant til å betrakte seg selv som en liten fjert blant mange andre små fjerter i det samme auditoriet. Avstanden kunne ikke vært større. Når man da plutselig sitter rundt samme bord som foreleseren (og andre “distingverte” sosiologer), og forsøker å finne et kjent, norsk navn som er omvendt av navnet på et asiatisk land (svaret er forresten ‘Kari’) merker man at denne avstanden gradvis blir mindre. Og det er når man selv finner svaret og høster et anerkjennende blikk fra dem som “skal kunne mer enn deg” at avstanden forsvinner fullstendig.

Å oppleve at til og med en professor må gi tapt på så elementære spørsmål som: “Hva er metodologisk individualisme?” og “Hvem lanserte begrepet “de signifikante andre?” kan også være veldig overraskende: ”What?! Du er jo professor! Du burde jo vite absolutt alt dette!” Sosiologifestivalen kan altså bidra til å minske gapet mellom studentene og de vitenskapelige ansatte, altså hviske ut det ”usynlige” hierarkiet som ellers skiller de mer kompetente sosiologene fra de som nettopp har begynt å ta fatt på studiene.

Det er tross alt én dag – en hel dag – med et såkalt ‘licensed carnival’ slik Mikhail Bakhtin ville formulert det, hvor man kan “lette på trykket” og slappe av. Også festivalens tilholdssted, i rolige omgivelser på solsidens Dokkhuset hvor stemningen er lett og de fleste nyter ett glass øl, gjenspeiler dette. Det faglige fellesskapet som festivalen dyrker fram, et communitas som samler sosiologer av alle nivå rundt et felles program, opphever det akademiske hierarkiet som ellers gjør seg gjeldende i studie- og jobbhverdagen, også ut av et ønske om å se sine “medsosiologer” uavhengig av dette hierarkiet.

Og ikke minst bidrar en sosiologifestival til å synliggjøre sosiologien som fagdisiplin – Alle som vil kan være med og bidra, og veldig mange både ønsker og gjør nettopp dette. Med en egen festival får sosiologien også offentlig oppmerksomhet – I sentrale lokaler på Dokkhuset i byens smørøye blir det vanskelig å overse at noe holder på å skje. Dette er viktig for å synliggjøre ikke bare sosiologene, men også all den sosiologiske forskningen som pågår rundt omkring på både vårt institutt og i andre byer.

Litteratur

Durkheim, E. ([1912] 1965). The Elementary Forms of the Religious Life. New York: The Free Press

Elliot, S. (1999). Carnival and dialogue in Bakhtin’s poetics of folklore. I Folklore Forum, 30(1/2), 129.139

Sosiologifestivalen 2016. [Foto] (2016). Hentet fra https://www.facebook.com/events/607233166125591/

Turner, E. (2012). Communitas: The Anthropology of Collective Joy. New York: Palgrave Macmillan

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s