Gaming – Et brudd med, eller en del av hverdagen? (Introduksjon)

Dette innlegget er det første av i alt fire i en serie om gaming, skrevet og redigert av folkene bak bloggen ‘Hverdagssosiologi’.

Jeg er en gamer. Det har jeg vært helt siden alle andre begynte med enten fotball, håndball, turn, band, kor, dans eller andre fritidsaktiviteter som ble ansett som legitime fritidsaktiviteter for barn å drive med. Men gaming? Nope. På 90-tallet var den fritidsaktiviteten vi i dag kjenner som “gaming” et nytt og spennende fenomen i rask framvekst: De eneste som altså visste hva gaming faktisk innebar, var de som selv drev med det.

Dataspill ødelegger ungdommen vår! – Trodde man

Da jeg (og andre gamere som meg) vokste opp, var det enkelte som advarte mot at videospill oppfordret til vold, og kunne påføre barn varige skader livet ut. Selv om dette skulle vise seg å være en lite korrekt og unyansert tolkning av fenomenet, var det mange som den gang tok det seriøst, noe man som barn av svært skeptiske foreldre fikk merke – De lange kampene om å få kjøpe de spillene hvor skyting, slåssing og store eksplosjoner var blant høydepunktene sitter nok fremdeles dypt for mange, både barn og foreldre.

Men jeg kan ikke si meg spesielt imponert over de spådommene som enkelte kom den gang. Når jeg og andre gamere som meg selv sitter og spiller denne typen spill, for eksempel Grand Theft Auto (San Andreas, the one and only), så føler vi strengt talt ikke for å gå ut døra og gjøre det samme som i spillet: Slå ned den første personen vi ser, stjele bilen deres og kjøre den inn i en bensinbil for å få den til å sprenges. Hvorfor skulle vi det? Vi har jo nettopp gjort det i spillet! Om vi mot formodning skulle finne på å reise oss og gå fra datamaskinen, ville det vært for å hente en ny flaske brus eller øl fra kjøleskapet – Forfriskninger er jo greit å ha mens man raser fra politiet i en biljakt som setter byen på hodet.

GTA.png

En såkalt “drive by” utført i skytespillklassikeren Grand Theft Auto: San Andreas – The one and only(!) (Google Play, 2016).

Over the hills and far away

Spillverden var et godt og varmt sted som gav en fred og ro fra en ellers krevende og vanskelig hverdag, om bare for en liten stund. Det lot en koble seg fra problemene man hadde både hjemme og på skolen, og ble det som sosiologen Ray Oldenburg betegner som tredjeplasser, altså et fristed mellom hjemmet og familien på den ene siden, samt skolen og vennekretsen på den andre. Jeg erindrer å tilbringe flere timer i strekk på mitt eget rom, enten med det nyeste skytespillet jeg hadde gledet meg til eller et fantasy-spill som drøyet ut i det uendelige.

I spillverden kunne man gjøre ting som i det virkelige liv aldri ville vært mulig: Man kunne ri over lange distanser med sin trofaste hest, kjempe mot store, fryktinngytende monster på sin vei, utforske fortapte, avsidesliggende steder, og ikke minst: Redde prinsessa og kongeriket fra den største skurken av dem alle. Mange av disse spillene bød på mye spenning, fascinasjon og tankevekkende opplevelser, samt noe irritasjon i ny og ne – Plutselig satt man fast på det samme stedet, med det samme problemet i fem timer, og da var det ikke like kjekt å spille lengre. Men det gikk som regel over, og dagen der på var det som regel på’n igjen!

Veien videre

I del 1 ser jeg nærmere på Nintendo 64-klassikeren The Legend of Zelda: Ocarina of Time (1998) og oppfølgeren Majora’s Mask (2000), hvor jeg diskuterer forståelse og fortolkning av tid. Det kan du lese mer om her.

I del 2 ser jeg nærmere på Bioshock-spillene, samt ideologiske og filosofiske inspirasjonene som disse drar på for å konstruere alternativer til vårt eget samfunn, og hvilken lærdom sosiologien kan trekke fra dette. Det kan du lese mer om her.

Litteratur

2 thoughts on “Gaming – Et brudd med, eller en del av hverdagen? (Introduksjon)

  1. Interessant og morsom serie av innlegg hvor dere tar for dere et tema som er og har vært mye omdiskutert, kanskje særlig blant de litt eldre generasjonene. Selv har jeg ikke vært noe stort til gamer men jeg har derimot vokst opp med en spill-interessert bror og er sammen med en over gjennomsnittet glad PC-gamer. De har, i likhet med de spillene dere nevner, spilt spill som innebærer skyting, stjeling og andre voldsomme handlinger – men har ikke blitt påvirket av det eller gjort slike handlinger selv slik som mange påstår er en av konsekvensene- og den negative baksiden med slike spill.

    Det er et interessant tema som dere belyser på en oversiktlig og ikke minst helhetslig måte med ulike delinnlegg som både tar for seg, også på en sosiolgisk måte, eksempler med ulike spill og en avslutningsdel på hvorfor du/dere faktisk spiller.

    Det er kult å se hvordan dere klarer å vinkle inn relevant sosiologisk teori på dette temaet. En artig og litt annerledes måte å fremstille teori på som jeg synes skiller seg ut fra mange av de andre bloggene- og innleggene.

    KULT!

    – Amanda, EK

    Like

    1. Takk Amanda! Det er svært spennende å kunne kombinere en lidenskap for gaming, som så lenge var noe ukjent og misforstått av folk flest, med det sosiologiske blikket – Det lar en se aktiviteten som noe mer enn simpelt tidsfordriv eller bortkastet tid, noe det absolutt ikke oppfattes som av dem som gjør det. Vi gjør jo våre aktiviteter meningsfulle gjennom å gjøre dem, noe som går både for fotball, korps, golf, gaming eller enhver fritidsaktivitet man engasjerer seg i. Gaming er også et relativt nytt fenomen, slik at de fremdeles kan belyses sosiologisk på mange ulike måter og fra mange ulike perspektiver i framtiden.

      – Tor A.

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s