Jeg deler, derfor er jeg. #2016

Hvis en jente har vært på Highasakite-konsert en hel kveld uten å legge ut konserten på Snapchat, har hun i det hele tatt vært på konsert, da?

Du kjenner det skjærer litt i sidesynet når det skarpe lyset fra iPhonen til sidemannen, eller damen, bryter med det ellers mørke lokalet der scenen er i fokus og favorittlåta er i ferd med å komme til den beste delen. Foran deg kan du skimte hender i været med firkantede, lysende objekter som tar opp store deler av konsertopplevelsen for deling i sosiale medier. Har du postet din tilstedeværelse på “Min Story”, slik at alle Snap-vennene dine har fått med seg at akkurat du har sett Highasakite, da spiller det jo ingen rolle om du ikke fikk med deg delen av låta der vennen din prøvde å få deg med på å synge refrenget eller å hoppe opp og ned i vill ekstase over at konserten var så bra. For du har jo tross alt dokumentert for offentligheta at du har et spennende liv, at du er der det skjer og at du tilbringer kvelden med å “oppleve live-musikk”.

konsertlissåm.png

Tons of Rock i Halden (Foto: Privat, 2016).

Dette er et gjennomgående, irriterende problem som gjenspeiles i samfunnet vi lever i nå. For det første er det forstyrrende. Både for opplevelsen av konserten for vennene dine og din neste ved siden av deg, som gjerne ikke vil ha armen din i fleisen og som prøver å holde blikket der det faktisk skal skje noe (les: scenen, ikke det blåhvite lyset fra mobilskjermen din, vedkommende har ikke avsatt flere hundre kroner av månedens matbudsjett for å følge med på den). For det andre så blir du kjip og usosial fordi du er for opptatt med å være i telefonen din enn å henge med de du eventuelt går på konserten med. Når folk føler seg ignorert av de de er sammen med gjennom bruk av smarttelefon, kalles det phubbing. Dette er med på å gjøre at vi føler oss uviktige og alene, selv om vi er sammen. Om du er opptatt av relasjonen mellom deg og vennen din, kan dette kanskje være noe å ha til ettertanke. For det tredje mister du jo selv også mye av egen opplevelse av konserten, til fordel for å fronte et bilde av deg selv overfor andre. Så hvorfor driver vi likevel med dette?

Erving Goffmans dramaturgiske sosiologi belyser hvordan vi som aktører presenterer oss selv for andre slik vi ønsker at andre skal se oss. Sosiale medier er enkle plattformer for å utøve inntrykkstyring på denne måten, for vi velger jo hvilke sider av oss selv vi ønsker å fremstille for andre. Å vise at du er på konsert kan gi andre inntrykk av at du er en kultivert person, avhengig av hvilke konserter du drar på- og ikke minst viser at du har fått med deg. Og så signaliserer du til andre at du er ute og gjør noe gøy, at du er sosial (paradoksalt nok, eller?) og ikke sitter alene hjemme med Netflix og dine ti kattepuser.

Vi lever i et samfunn som er blitt digitalisert slik at vi overfører vår sosiale verden til en egen dimensjon på internett og dokumenterer og deler livene våre med andre. Det er jo en måte å holde kontakt med bekjente og venner, samt å vise hverdagsglimt fra livene våre. Det er jo kjekt å vite at det går bra med venninna på andre siden av landet som du ser et par ganger i året, gjennom en statusoppdatering på Facebook eller gjennom å se at hun har det (om enn tilsynelatende) gøy på Snapstory. Og vi er jo som individer tilsvarende individuelle i vår grad av hvor mye og hva vi deler.

Noen av oss deler mer enn gjerne i detalj fiskebolle-middagen fra i går og hvor utrolig nusselig babyen på 12 måneder ser ut i sitt nye hentesett fra gammeltante Ruth. Andre deler lite eller ingenting. Og hva skjer egentlig med de som ikke synliggjør seg selv i et delingssamfunn dominert av sosiale medier? Finnes de?

Referanser

2 thoughts on “Jeg deler, derfor er jeg. #2016

  1. Dette innlegget viser godt den altfor store avhengigheten så mange har til sosiale medier og problemer knyttet til det. Jeg opplevde noe av det samme for noen uker siden på en konsert jeg var på, hvor en fyr som stod foran meg snappet bilder og videoer av konserten nesten konstant. Og ikke nok med det, han tok like gjerne og redigerte bilder for å legge ut på instagram i samme slengen. Jeg syntes det er fælt at avhengigheten for å dele har blitt så stor for mange at man ikke tar del i opplevelsen i seg selv og nyter den med de man er med. Denne avhengigheten endrer regler for mellompersonlige relasjoner og gjør at det er fort gjort at vi glemmer verden rundt oss. Jeg syntes med det at phubbing, som dere skriver om, er et begrep som alle burde bli kjent med:)

    – Sosiologibevegelsen

    Like

  2. Bra innlegg! Dette er noe jeg selv har tenkt på mange ganger, og irriterer meg ofte over at jeg til tider kan være en “sånn en”. Jeg poster sjelden ting på sosiale medier selv, men elsker å se hva andre deler. Og som du sier, har jeg mange gang tenkt på hva som er med de som aldri deler noe, finnes de? Begrepene og teoriene du bruker er relevante, og det er bra at du forklarer de ulike begrepene underveis! Det er spennende å lese om den digitale hverdagen vår, og hvilke utfordringer den kan by på.

    Fint innlegg, lykke til med innspurten 🙂

    -Typisk Norsk

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s