En hainnjhoinnj i bainnj i den eine hainnja og en språkforvirra trønder i dein ainnjer hainnja.

I dette innlegget har jeg tenkt å ta for meg språk og identitet, og da særlig trøndersk. Jeg er født og oppvokst i ei lita bygd ute på trøndelagskysten. Jeg har tenkt å ta for meg språk og identitet og egne erfaringer når det kommer til det emnet. Språk er en forutsetning for interaksjon og etablering av relasjoner og grupper, og vi kan ofte identifisere oss med de som snakker samme språk som oss selv. Språket kan gi oss en følelse av identitet og tilhørighet. Det sier mye om hvor du kommer fra og din bakgrunn. Det er også store forskjeller på dialekt og har i dette innlegget tenkt å ta for meg trøndersk da jeg går under kategorien “brei-trønder”siden jeg kommer fra bygda hvor man snakker litt mer konsekvent trøndersk enn i Trondheim by hvor de snakker “fintrøndersk”.

Da jeg flyttet fra Lysøysundet (ei lita bygd på Fosen) og inn til Trondheim, hvor jeg stiftet nye bekjentskaper, måtte jeg normalisere talespråket mitt. Det var bare å legge igjen den brede trønderdialekta hjemme, og frem med den mindre brutale versjonen av litt sånn “finere trondhjems dialekt”. Jeg har møtt mange som ikke alltid forstår hva jeg sier, og da som oftest folk fra sørover i landet. Og når jeg fikk venner som er født og oppvokst her i Trondheim, tok jeg automatisk til meg deres talemåte og etter to år i Trondheim har store deler av den brautende trøndersken min forsvunnet. Jeg har nå byttet ut ord som “itj” med “ikke” og “sei” med “si”.

Veit du kordan du ska få en trønder te’ å høres ut som ei due ?

– Nææi…

– Du peke ut i romme’ å si’ : – Sjer du dein karskflaska dær? Og da svare trønder’n:

– Kor? Kor? Kor?

(Litt gøy vits, men samtidig litt stereotypisk trønder)

En gang på flyet fra gardermoen til Kreta, i anledning min mormors 80-års dag, hadde jeg et møte med en litt språkforvirret flyvertinne. Det var midt på natten da jeg kjente at jeg var litt “sopinnj” (sulten)  og det hadde gjort seg med noe å spise. Jeg fikk oppemrksomheten til flyvertinnen hvor samtalen vår gikk sånn:

Meg: “Har dokk læms?”

Flyvertinnen: “Ehm, hva?”

Meg: “Uhm, læfse?”

Flyvertinnen: “Uhm, hva?”

Og på dette tidspunktet søskenbarnet mitt (som er fra Drammen) dulter borti meg og sier: “Mailen, det heter lefse.”

Meg: “Åja, uhm, har dokk “lefse?”

Flyvertinnen: “Ja, det har vi. 500 kroner koster den, takk.”

Meg: “Jau, æ sjøtte da itj pæng, sjø.” (Ja, det skal ikke stå på pengene.)

(Lefsa kostet ikke så mye, men, dere skjønner poenget – Flyprisene er skyhøye [pun intended]).

Språk og identitet kan man trekke mange linjer mellom. Språket sier mye om hvem du er og hvor du kommer fra. Språket er en del av din identitet som er mest synlig på utsiden. Du kan til en viss grad stadfeste hvor i landet vedkommende kommer fra ved å gøre på språket og dialekten. Man kan på mange måter si at språket definerer identiteten og identiteten definerer språket. Kjæresten min kommer fra Oslo, og ofte skjønner han ikke hva jeg sier da han mener jeg snakker “gaukmål”, og han har ofte sammenlignet meg med en alv. Men ikke en sånn søt liten skogsalv. Neida, men en kloakksalv (Ja, det va faktisk ordrett det han sa). Og så har du broren min på den andre siden (som er en ekte, stolt trønder) som poengterer at hver gang vi møtes hvor “byfis” jeg har blitt etter at jeg flyttet til Trondheim.

Men det å tilpasse dialekta mi til de andre rundt meg har gått automatisk. Jeg switcher roller alt etter hvor jeg befinner meg.  Jeg blir på en måte midt i mellom hvor dialekta mi på den ene siden blir “sett ned på” og sammenlignet med en kloakksalv, og på den andre siden hvor den blir mer “sett opp på”, da jeg har fått en penere talemåte og blir sett på en byfis ifra byen. Jeg vet ærlig talt ikke hva som er mitt språk lenger, da jeg har flyttet en god del og er vant med å tilpasse dialekta mi sånn at jeg gjør meg forstått hos de rundt meg. Når jeg er med broren min bringer jeg dialekten min mer “ned”, og prøver å få frem “brei-trønderen”, og når jeg er med typen “forhøyner” jeg meg selv i den forstand at jeg legger bort “kloakkalven” og den typiske breie trøndersken. Særlig når jeg møter familien min fra Østlandet, da legger jeg over dialekten litt for å fremstå litt “finere”. Sånn typ søt skogsalv, og ikke som en som reker nede i kloakken.

“Hainnjhoinnj i bainnj og et spainnj me vainnj i ainnjer hainnja.”

(På “norsk”: En mannlig hund i bånd i den ene hånden, og et spann med vann i den andre hånden.)

Siden språk er en stor del av menneskers identitet, også mi, kan vi si at det ender med at jeg som individ må justere den jeg er, min identitet, for å gjøre det komfortabelt for de andre rundt meg. Jeg mister store deler av de typiske dialektordene som student her i Trondheim og blir til slutt “cozy with the fat cats in the city”.

“Æ e klar, ass.”

“Ja, okei. Skal vi dra da?”

“Nei, æ e klar, hørre du itj ka æ sei?”

(“Klar” i denne sammenhengen tilsvarer bokmålsordet “sliten”.)

Bare et lite tips avslutningsvis for dere ikke fullt så “hardbarska” trøndere; Hører du en trønder bestille pizza med “Bjarne”, så refereres det på overhodet ingen måter til artisten Bjarne Brøndbo, men det refereres til sausen ‘Bernaise’.

Litteratur

Bye, T. A. (2016). Året du aldri glemmer. en interaksjonistisk analyse av fellesskaps- og identitetsbygging i den norske folkehøgskolen. Masteroppgave, NTNU, Trondheim

Schiefloe, P. M. (2001). Mennesker og samfunn. Innføring i sosiologisk forståelse. Bergen: Fagbokforlaget

2 thoughts on “En hainnjhoinnj i bainnj i den eine hainnja og en språkforvirra trønder i dein ainnjer hainnja.

  1. Dette var virkelig morsomt å lese da jeg kjenner meg veldig igjen! Som du nevner flyttet du fra et lite sted i Trøndelag til storbyen Trondheim, og bare disse små forskjellene i språket gjør at du må endre på dialekten din for å tilpasse deg og gjøre deg forstått. Ikke nok med det, du sier i tillegg at dette rokker ved din identitet. Jeg har vært i samme situasjon da jeg bodde i Oslo, og det virker som østlendinger tror de lever i “midtens rike”, hvor alle andre var nødt til å tilpasse seg deres dialekt for å gjøre seg forstått. Jeg kan også innrømme at jeg er en stolt trønder, helst nordtrønder også om man skal være helt korrekt. Den eneste grunnen til at jeg er for sammenslåing av Nord- og Sør-Trøndelag er fordi billettprisene hos AtB trolig vil reduseres for oss som reiser mellom fylkene, men utenom det er jeg ganske sta fordi dialekten rokker ved min identitet. Skjønner at det er mange økonomiske fordeler med en slik sammenslåing, men jeg er redd jeg vil føle at jeg mister identiteten. Hadde vært gøy om du fikk inkludert sammenslåing av Nord- og Sør-Trøndelag, men kanskje i et annet innlegg. Ellers synes jeg du kommer med brakende gode eksempler og du avrunder godt med å gi et fint tips, som heller ikke jeg har hørt før.

    Ønsker dere lykke til med innspurten!

    Mvh, Døtrene til Marx.

    Liked by 1 person

  2. Jeg syntes dette innlegget var veldig morsomt, men fra et annet standpunkt enn deg. Jeg er nemlig en sånn “bytrønder” og kan egentlig identifisere meg i at dialekta kanskje er veldig utvannet og lite reell. Det har hendt mang en gang at folk har spurt meg om jeg kommer fra østlandet, noe som jeg personlig synes er veldig forvirrende mtp at jeg sier “æ” og “læll” og mer. Jeg merker også at jeg legger om litt til å være bredere eller finere i dialekta med tanke på hvem jeg snakker med. Det kan være derfor så mange har vært forvirra over hvor jeg er fra, siden de fleste som har bommet så kraftig har vært fra østlandet selv.

    Dialekter er litt av et spennende tema! Godt skrevet.

    XOXO
    EK

    Liked by 1 person

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s