Gaming – Et brudd med, eller en del av hverdagen? (Del 2)

Dette innlegget er det tredje av i alt fire i en serie om gaming, skrevet og redigert av folkene bak bloggen ‘Hverdagssosiologi’.

Riktignok har jeg fått mange gode spillopplevelser gjennom årene, men enkelte opplevelser er bare annerledes og fester seg på en måte som ingen andre spill gjør: For meg er det spillene i Bioshock-serien, hvor handlingen er lagt til alternative univers og to særdeles karakteristiske byer – Den ene på havets bunn (kjent som ‘Rapture‘), og den andre svevende i luften (kjent som ‘Columbia‘). Disse spillene adresserer en rekke filosofiske og ideologiske spørsmål og skiller seg som sådan fra lignende actionspill.

For et lignende og mer dypgående innlegg om Bioshock, se her.

bioshock

“As above, so below” – Eller var det omvendt? Her ser vi Bioshocks to verdener, ‘Rapture’ under havet og ‘Columbia’ i skyene, kun forent gjennom det legendariske fyrtårnet (Foto: Gambitmag, 2016).

På havets bunn – En fange eller fri mann?

I det flyet ditt krasjer, du svømmer ut og opp fra vrakrestene, og får øye på det legendariske fyrtårnet som tar deg med ned til Rapture, begynner et at de største spilleventyrene du noensinne har lagt ut på. Rapture ble grunnlagt av Andrew Ryan etter andre verdenskrig, og ble forbundet med industri, rikdom og suksess gjennom hardt arbeid. Nå er byen blitt glemt av dem på overflaten, og du beveger deg gjennom tomme gater og falleferdige bygninger på jakt etter å finne ut hvem du er og hvorfor du er her.

Hovedpersonen, kun kjent under navnet “Jack”, kan med første øyekast virke som en fri og selvstendig person med et fast grep om sitt mål, sine våpen og sin skjebne. Han lar seg guide av velgjøreren “Atlas” som senere viser seg å være Frank Fontaine, erkefienden til Andrew Ryan som forsøker å ta over Rapture. Han kontrollerer Jack gjennom en genetisk tankeprosess aktivert av tre bestemte ord: “Would you kindly”, slik at uansett hva Atlas ber Jack om å gjøre, så lenge det etterfølger av disse tre ordene, må han gjøre det. Så det som i utgangspunktet framstår som fri vilje viser seg å være ren illusjon.

rapture

Hovedporten inn til byen som ble bygd på den en gang store “amerikanske drømmen”. Ordene “Welcome to Rapture” markerer begynnelsen på en lang og mørk reise inn i det som kan regnes som et av menneskehetens mørkeste kapittel (Welcome to Rapture, ingen dato).

Andrew Ryan og hans livsverk er basert på den russisk-amerikanske filosofen Ayn Rand og hennes filosofiske retning, “objektivismen”, som tar utgangspunkt i at det som er godt for samfunnet er kun det som er godt for individet rent egoistisk. Den eneste måten å handle godt på blir dermed å handle i sin egen interesse. Dersom man handler for noe annet enn sitt eget beste, tilsvarer det å handle umoralsk i Rands univers. Så når innbyggerne i Rapture vender seg mot hverandre, forsøker å stjele fra andre og dreper dem som står i deres vei – Heller enn å stå sammen og arbeide for felles overlevelse – Opptrer de strengt talt moralsk etter den objektivistiske logikken som Rapture ble bygd på.

På dets høydepunkt skulle Rapture være det perfekte samfunn tuftet på den perfekte idé, oppsummert gjennom Ryans eget motto: “No gods or kings. Only man.” Alle menn (og kvinner) likt stilt, like verdifulle, med lik sjanse for å oppnå suksess gjennom hardt arbeid. Men det perfekte samfunn, slik Andrew Ryan så det for seg, viste seg umulig å realisere: Det Rapture som hovedpersonen Jack kommer til er den mer realistiske manifestasjonen av denne idéen. I sitt forsøk på å skape et utopia, endte Andrew Ryan istedet opp med å skape et faktisk dystopia: For der hvor ingen går ut av sin vei for å hjelpe dem som trenger det, vil enhver som roper på hjelp måtte rope til verden utenfor. Men når man sitter fast på bunnen av havet, hvem kan da komme en til unnsetning når man roper om hjelp?

Melankolsk og mystisk. Django Reinhardts “La Mer” skildrer atmosfæren rundt Rapture, og treffer tidsånden ganske godt (Bioshock OST – Beyond The Sea (La Mer) by Django Reinhardt, [1949] 2013).

Byen i skyene – Den mørke siden av paradis

Nesten femti år tidligere, lenge før grunnleggelsen av Rapture, nærmer en liten robåt seg et helt annet fyrtårn, et helt annet sted. I båten sitter Booker Dewitt. Han tar opp og åpner et lite skrin som han har med seg, roter litt rundt i det før han lukker det. Like etterpå kommer fyrtårnet til syne. Robåten legger til ved en brygge rett nedenfor trappene opp til dørinngangen, Booker stiger i land og går inn i fyrtårnet. På toppen av tårnet går han inn i et lite kammer, setter seg ned før døra lukkes. Det som følger minner litt om en oppskytning av en romferge, ved at kammeret skytes opp og ut i luften. Like etter kommer en by til syne, svevende helt uanstrengt i luften: Columbia. Booker lander inne i et stort og vakkert tempel, hvor han beveger seg ned og inn i en by som minner om alt annet enn Rapture.

columbia

Noe av det første som møter Booker Dewitt vel framme i Columbia er en statue av Zachary Hale Comstock – Profeten og Columbias øverste leder (Pinterest, ingen dato).

Men i likhet med Rapture er også Columbia en by grunnlagt med det formål om å utgjøre det perfekte samfunn, tuftet på den perfekte idé: Med utgangspunkt i en slags “sivil religion” (fra Robert Bellahs civil religion) med klare inspirasjoner fra amerikansk nasjonalisme og patriotisme, lever folket i Columbia etter visdomsordene til profeten Zachary Hale Comstock (eller “fader Comstock”). Livet i Columbia idealiserer en beskjeden, men likefullt prangende livsstil hvor man jobber hardt og forsøker å være det beste mennesket man kan være ovenfor andre, enten det er din kone, dine barn, din sjef eller din profet. Og de aller fleste menneskene i gatene er glade og fornøyde: De klager på veldig lite og har stor tiltro til sin leder. Men til forskjell fra Rapture ble byen og dens skjebne avgjort av en rekke sentrale militære, politiske og teknologiske hendelser i dens samtid.

Mens Rapture ble grunnlagt på en romantiserende idé om at hardt arbeid bringer industri, rikdom og suksess til den som var disse verdig, ble Columbia bygd i etterkant av en vitenskapelig bragd: Et vellykket forsøk på å “låse fast” en by i løse luften av fysikerne og søskenparet Rosalind og Robert Lutece. Etter den amerikanske borgerkrigen i 1865, hvor Columbia støttet de konføderate statene i sør og ikke de forente statene i nord, brøt Columbia seg løs fra et USA som hadde fjernet slaveriet og videreførte det levesettet som hadde dominert i sør. Dette ser vi når Booker møter på de første svarte innbyggerne i Rapture, hvorav alle har det som blir ansett som lav-status jobber slik som rengjørere eller servitører. De blir behandlet svært dårlig av den hvite majoriteten, og omtales blant annet som “the white man’s burden”. Senere besøker han ghettoen, som mer eller mindre utelukkende er befolket av svarte innbyggere. Columbia kan på mange måter sees som et “looking glass-self” av det amerikanske samfunnet, hadde sørstatene vunnet borgerkrigen (noe de heller ikke gjorde i Bioshock-universet) og landet hadde sett veldig annerledes ut enn det faktisk gjør.

Med den noe kornete sounden som bare en ekte grammofon kan avgi, er Layton & Creamers klassiker “After You’ve Gone” det første som klinger gjennom Columbias gater i det spilleren starter opp ‘Bioshock Infinite’ (Bioshock Infinite Music – After You’ve Gone ([1918] 2013).

Konkluderende merknader

Så hva har vi som sosiologer (og sosiologistudenter) å lære av de spillopplevelsene som Bioshock-serien byr på? Den verden som både Rapture og Columbia åpner opp er ét, eneste stort tankeeksperiment på hva som skjer når man tar en idé (eller et sett av idéer), frigjort fra hvilke konsekvenser den måtte ha på ulike grupperinger i samfunnet og bygger selve samfunnet både på og rundt den. Ingen av byene er strengt talt demokratier (Rapture er et rendyrket plutokrati og Columbia kan best beskrives som et teokrati), slik at den idéen (eller det settet av idéer) som til enhver tid ender opp med å bli dominerende er formulert av en eller annen form for elite: I førstnevnte Andrew Ryan og hans nærmeste rådgivere, og i sistnevnte fader Comstock og hans innerste sirkel.

Men både i Rapture og Columbia har man (og trenger man) fremdeles vanlige mennesker, ordinære samfunnsborgere som lever sine liv etter egne behov. I begge disse samfunnene trenger man noen som kan vaske gulvene, ta oppvasken, produsere og frakte goder, samt utføre tjenester det oppstår en etterspørsel for. Det er først og fremst denne gruppen som betaler prisen for de idéene som dominerer Rapture, både før og etter alt går galt. Det samme kan sies om de svarte innbyggerne i Columbia, som fremdeles lever som slaver under den glorifiserte “sivile religionen” som profeten forsvarer. Uten noen form for demokratiske organ som lar folket, de mange tusener som må leve hver dag med disse idéene i praksis, fortelle makthaverne hva de liker eller misliker, og hvordan de kan gjøre livet bedre for folk, vil samfunnet kollapse innenfra slik som Rapture gjorde.

Sosiologer har en sterk tradisjon for å utøve maktkritikk mot statlige og institusjonelle maktorgan, som ikke nødvendigvis begrenser seg til virkelige stater eller institusjoner. Et samfunn bygd på en idé (eller et sett av idéer), som ikke alle er helt eller delvis enige i eller ønsker å leve etter, vil være et samfunn som skaper vinnere og tapere, fint fordelt inn i “oss” og “dem”: Slik dem som ikke “jobber hardt nok” eller “ønsker å lykkes” blir taperne i Rapture, eller dem som ikke deler vår historie og tro blir taperne i Columbia. Gjennom det C. Wright Mills betegner som den “sosiologiske fantasien” (eller the “sociological imagination“) kan vi løfte enkeltmenneskets personlige problemer, slik som det at de blir stående fast mange åri en lavt-lønnet og lite respektert jobb, opp til sosiale problemer som rammer langt flere enn kun den enkelte: Den lar oss se baksiden av den medaljen som den dominerende idéen kan sies å representere for innbyggerne i både Rapture og Columbia.

Hvem som kunne merkes som vinnere eller tapere i Rapture og Columbia var nødvendigvis aldri et valg overlatt til den enkelte, men på mange måter “rigget” av de strukturene og idéene som omgav disse menneskene i utgangspunktet. Slik Jack i det første Bioshock-spillet oppdager, så viser det som i utgangspunktet framstår som fri vilje seg senere å være ren illusjon. Så med mindre du var Andrew Ryan eller fader Comstock, var valget heller aldri ditt å ta.

Litteratur

Bellah, R. N. (1967). Civil Religion in America. Journal of the American Academy of Arts and Sciences, 96(1), 1-21

Bioshock Infinite Music – After You’ve Gone ([1918] 2013). [Videoklipp]Hentet fra https://www.youtube.com/watch?v=4rDVb8q8KWw&feature=youtu.be

Bioshock OST – Beyond The Sea (La Mer) (by Django Reinhardt) ([1949] 2013). [Videoklipp]Hentet fra https://www.youtube.com/watch?v=kcrih-8t3TI&feature=youtu.be

Gambitmag. [Foto] (2016). Hentet fra http://www.gambitmag.com/2016/09/bioshock-collection-now-xbox-one-ps4/

Mills, C. W. (1959). The Sociological Imagination. New York: Oxford University Press

Pinterest. [Foto] (ingen dato). https://www.pinterest.com/pin/357473289150880654/

Welcome to Rapture. [Foto] (ingen dato). Hentet fra http://bioshock.wikia.com/wiki/BioShock_Locations

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s